Ballade, 26. aug. 2020, Maren Ørstavik (read full review)

Ellen Lindquists «Many Thousand Gone» (2017) har sitt utgangspunkt i amerikansk-norske Lindquists reaksjon på den stadig pågående flyktningkrisen. Verket er respektfullt stille og reflekterende, med fragmenter av «Vi har en tulle» og spiritual-en «Many Thousand Gone» flettet inn over en dronebasert cellostemme.

Lie fremfører den med innlevelse og skaper en interessant følelse av uklar avsender: Dette kan være et tenkt flyktningperspektiv, et trygt (amerikansk-)norsk perspektiv, eller en slags allvitende forteller – eller alle tre. Denne ambivalensen er fin, fordi den gjør at stykket unngår å falle i de de klamme kategoriene moralisering, survivors’ guilt og skjønnmaling av egen sorg på andres vegne. Lindquist selv beskriver stykket som en «historie for cello og stemme, fortalt fra en mors perspektiv, idet hun husker» – knyttet til Lindquists egen erfaring av å være småbarnsmor. Men det er en snever beskrivelse. Lie gjør at tolkningene forblir åpne – i et landskap som er både resignert og lengselsfullt på én gang.

SilenceAndSound, 3. sept. 2020, Roland Torres (read full review)

”Marianne Baudouin Lie transporterer sansene våre i bredden av en visceral merkelighet, slurk av glide og melodiøse pust som danser mellom de skjøre linjene i samtidsmusikk…. bringer klimarikdom og territorial åpenhet, og bringer celloen ut av franchisesonen, for å eksperimentere på siden av en jazz fylt med ukjente. Veldig sterkt anbefalt.”

“…Very highly recommended.”

Nettavisen, 13. sept. 2020, Tor Hammerø (read full review)

Anmeldelse: Marianne Baudouin Lie – «Atlantis, Utopia and Ulvedrømmer»

“Den høyst originale og personlige cellisten, og denne gang også vokalisten, Marianne Baudouin Lie, har fått strålende komponisthjelp til å ta oss med til helt nye steder.”

“På dette visittkortet har Baudouin Lie fått de fem sjelsfrendene Ellen Lindquist, Eirik Hegdal, Stine Sørlie, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Lene Grenager til å skrive musikk for seg. Fem sterke personligheter som har gitt Baudouin Lie fem ganske så varierte utfordringer.”

Audiophile, 20. sept. 2020, Karl Erik Sylthe (read full review)

Marianne Baudouin Lie – Atlantis, Utopia & Wolf Dreams: Norwegian innovative cello music

About Many Thousand Gone: “It is a rather fascinating exploration of sounds and sound surfaces that recur in the compositions, and it is also reflected in the use of vocals. Here we occasionally get clear quotes from folk music, such as Vi har en Tulle (We have a Tulle)…, but at the same time in a completely new form that is not intended as a traditional performance of these melodic quotes, but more as a sound surface in interaction with the cello. A rather innovative and fascinating approach.”
“Atlantis, Utopia & Ulvedrømmer is a great release, both musically and when it comes to sound quality. ”

Den klassiske Cd-bloggen, 27. sept. 2020, Trond Eriksen (read full review)

En stemme, en cello og en utforskertrang

“På denne innspillingen møter vi musikk av Ellen Lindquist (f. 1970), Eirik Hegdal (f. 1972), Stine Sørlie (f. 1978), Maja Ratkje (f. 1973) og Lene Grenager (f. 1969). Musikk spenner vidt. Vi møter den aggressive klangen, den kontrasterende rytmen, den gjentagende tonen, den vakre melodi, den utfordrende klangkaskade og en god dose musikalsk sjarm, humor og inderlighet. Selv etter en rekke runder i cd-spilleren blir jeg fortsatt fascinert av dette fine og utfordrende samspillet mellom komponister og utøver dette må ha vært.”

Musikkritikk.no, 17. nov. 2020, Magnus Andersson (read full review here)

Syngende cellist

“Først ut er amerikansk-nederlandske Ellen Lindquist, som til daglig holder til i Trondheim der hun både komponerer og underviser i komposisjon. Lindquist bruker folkemelodier og historier hun har fra media og venner som er flyktninger. Verket, Many Thousand Gone, vever sammen en amerikansk spiritual – verkets tittel – med Margrethe Munthes Vi har ei tulle.

Det begynner med en stille og skjønn melodi på celloen, der det nesten er vanskelig å få tak i grunntonene, fordi den spiller så kraftig på overtoner, som noen ganger slår ut i det lyse registret, og andre ganger finner fotfeste i mørke klanger. Disse klangene blir til tider langt mer komplekse, med raske løp over instrumentets strenger i et flerstemt spill, som både er basert på strengenes forskjellige toner, men også på hvordan de enkelte tonene splitter seg i klangen. Den grunnleggende stemningen er imidlertid ro og en kald skjønnhet.

Over dette synger Baudouin Lie ettertenksomme melodier, som om de kom fra en annen tid enn vår. Verket har et lett kontrasterende avsnitt midt i verket, der klangene bygger mer på klimprelyder. Helheten er en vakker opplevelse, der Lindquist gir cellisten mulighet til å lage lange linjer og spenn, som fenger gjennom hele de 15 minuttene verket varer.”

Nieuwe Noten, 17. januar 2021, Ben Taffijn (read full review here)
“Op dit ‘Atlantis, Utopia and Ulvedrømmer’ gaat ze nadrukkelijk op zoek naar de wisselwerking tussen cello en de menselijke stem, die overigens qua klank opvallend dicht bij elkaar liggen. Het album begint met ‘Many Thousands Gone’ van Lindquist, dat deze componiste baseerde op een oude gospel uit de slaventijd. Duistere, krachtig gespeelde frases, zowel gestreken als pizzicato gespeeld, worden hier afgewisseld met zang, waarbij Lindquist ook nog variatie aanbrengt in het volume. Een intens stuk waarin deze celliste prima de impact van zinnen als: “No more slavery chains for me | Many thousand gone | No more children stole from me | No more, no more” weet te verklanken.”